Historikk:

Shiba, tidligere kalt Shiba inu, er den minste av de nasjonale japanske rasene. Forfedrene til disse hundene innvandret til Japan fra Sørøst-Asia i forhistorisk tid. Skjelettfunn viser at hundene har vært uforandret i flere tusen år. I Japan har det i uminnelige tider eksistert hunder av spisshundtypen med stående ører og krøllet hale. I dag finnes seks forskjellige varianter (raser), som bare skiller seg fra hverandre i størrelse og farge.

Japanerne kaller dem ved en felles benevnelse ”Den japanske hunden”. Den største varianten er akita, de mellomstore er kishu, shikoku, kai og hokkaido, og den minste varianten er shiba. Disse hundene ble i hjemlandet først og fremst brukt som jakt- og vakthunder. I fjellområdene var shiba den mest vanlige av variantene. Den ble brukt til jakt på småvilt og fasan.
 

Egenskaper/Mentalitet:

Shibaen ble brukt til jakt på småvilt og fasan. Den er meget livlig ute i skog og mark. Den er hurtig og smidig, utholdende og meget modig. Den trenger aktivisering for å få utløp for fysisk energi og for å få utfordret sin mentale kapasitet. Fortsatt kan den brukes til jakt, i Norge oftest hjorte- og elgjakt. Andre glimrende bruksområder er sporøvelser og ettersøk. Å jobbe som godkjent ettersøkshund er midt i blinken for shiba.

Innendørs er shibaen rolig med et behagelig lynne. Den kan varsle når fremmede kommer, men ellers bjeffer den lite. Shiba er meget lojal overfor familie og venner, men enkelte hunder kan være reservert overfor fremmede. Det må ikke forveksles med skyhet, som er en alvorlig feil. De er bare ikke interessert i folk de ikke kjenner. Det er viktig at hunden sosialiseres på mennesker, hunder og andre dyr, samt blir vant til håndtering.

Som opprinnelig urhund har shibaen meget sterkt og variert språk og tydelige signaler. Den er intelligent og lettlært, og har en rask oppfatningsevne. Men en person som ønsker total lydighet fra hunden sin, må ikke velge shiba. Det blir ikke noe lykkelig samliv. Shibaeieren må like hundens selvstendige tenkning og vesen, forstå og respektere rasens natur. Erfaringer fra andre raser kan ikke uten videre brukes overfor en shiba. Siden shibaen har en meget stolt og selvstendig personlighet vil den ikke oppføre seg som en underdanig hund. Vi må heller ikke forvente det av den. Det betyr ikke at vi ikke må lede den. Har den ikke klart for seg hvem som er leder, vil den oppføre seg egenrådig. Den må behandles konsekvent og bestemt, men aldri kues.

Shiba har liten toleranse for straff i forhold til de fleste andre raser, og kan ikke tvinges til lydighet. Blir den straffet, vil shibaen føle seg krenket. Da vil den i hvert fall ikke samarbeide. Den glemmer det aldri, og kan miste tilliten til eieren. Heldigvis passer nyere metoder for hundetrening utmerket for shiba: Bruk positiv belønning, tren inn god kontakt, vær tydelig i hva du vil, vær tålmodig og staere enn hunden. Klikkertrening er ideelt.
 

Størrelse/Utseende:

Mankehøyde er 40 cm hos hannhunder og 37 cm hos tisper, + /- 1,5 cm, og godt kjønnspreg kreves. Øynene skal være relativt små, trekantede, mørk brune og skråstilte.

Også ørene skal være relativt små, trekantede, en anelse framoverbøyd og stramt stående. Kinnene skal være velutviklede. Halen skal være høyt ansatt, kraftig, båret i en ringlet eller sigdformet bue over ryggen. Ringen skal være så vidt løs at man ”kan se et egg” i åpningen (japansk beskrivelse). Pelsens hårlag er dobbel, med myk og tett underull og harde og rette dekkhår. Pelsen skal stå litt ut fra kroppen.

Det er tre godkjente farger hos Shiba: Rød (som skal være dypt appelsinrød, ikke beige eller brun), black and tan, og sesam (viltfarget).

Kilde: Norsk Kennel Klubb